I det siste har jeg tenkt ennå mer på DRM.
Aschehoug gjør det mulig å sende bøker til Kindle (uten fysisk DRM iallefall), og En anerkjent norsk utgitt forfatter selger sine nyeste bøker uten DRM til en svært forbrukervennlig og fornuftig pris.
Så jeg begynte å tenke litt, på hvorfor jeg egentlig liker dette? Jeg hører til den gruppen veletablerte mennesker som har råd til å betale for meg. Så hvorfor liker jeg ikke DRM?
Jo, det skal jeg si dere – og spesielt bransjen: Som betalende kunde forventer jeg å bli behandlet som det, og ikke som en skurk. Hvis du går på restaurant og du til enhver tid har personale til stede som passer på at du ikke rapper bestikket, eller må igjennom metalldetektor for sjekk på vei ut, ja da *går* du ikke dit flere ganger.
I tillegg forventer jeg en viss frihet – hvis jeg liker å spise med venstre hånd, så gjør jeg det. Og hvis jeg heller vil ha en skje å spise med, forventer jeg at restauranten stiller opp med det, og ikke insisterer på at «beklager, det eneste vi støtter her er å spise med gaffel».
Sånn er det med innhold jeg kjøper også. Kjøper jeg en e-bok, forventer jeg å bestemme hvordan jeg leser den. Jeg er veldig glad i å lese på min Paperwhite, og den eneste grunnen til at jeg kjøper norske e-bøker, er at det er såpass lett, tross alt, å strippe DRM og konvertere til Kindle-format.
Ånei! Der gjorde jeg det, jeg også! Innrømmet et lovbrudd. Eller kanskje ikke? Det finnes ennå ingen rettsavgjørelser på hvilke ikke-effektive brukssperrer som er lov å bryte. E-bok-DRM er knapt nok effektiv, litt googling og en alvtime, så har du knekt både Adobe sin og Amazon sin…
Men likevel: For meg har det en verdi å kjøpe fra bokhandler uten DRM. Fagbøker hos O’Reilly, uten DRM, er gjerne littegrann dyrere enn de samme bøkene med DRM fra Amazon. Så selv om jeg kan strippe DRMen fra Amazon-bøkene, kjøper jeg dem hos O’Reilly? Så hvorfor det?
Jo, igjen: Jeg trives med å bli behandlet som en ærlig kunde! Og jeg har tross alt råd til å betale for meg!